Etter å ha fått med oss TV-overføringen fra Country Music Awards, slår vi fast at vi nok en gang sitter igjen med en halvsur smak i kjeften. Og det skyldes ikke et altfor stort inntak av råkåfisk og akevitt i jula, med påfølgende sure oppstøt…

Det er lenge siden selve utdelingen gikk av stabelen, og vi hadde akkurat begynt å få det hele på avstand før vi minnet oss sjøl på det ved å slå på kopekassa her en fredagskveld.
Ikke overraskende var det heller ikke denne gangen mange rotekte COUNTRYartister som fikk med seg priser hjem. Taylor Swift gjorde omtrent reint bord.

Bare så det er sagt: vi har ikke noe imot Taylor Swift, selv om vi ikke kan sies å være store fans av henne.
Vi har heller ikke noe imot Countrypop, selv om vi ikke kan sies å være store fans av denne genren. Countrypop er nå engang en del av countrygenren, og det er helt greit. Tross alt har kommersialiseringen i alle fall gjort sitt til at Country & Western er mer stuereint enn tidligere.

Det som derimot bekymrer oss, er at selv Countrypopen nå er i ferd med å “popifiseres”. De som fikk med seg blant andre opptredenen til Taylor Swift, vet hva vi snakker om. Det hun framførte var totalt blottet for Countryelementer.
Slik var det stort sett ellers også. Kid Rock (som vanæret sørstatsrocken i 2009 med sin fordelige sommerhit “All Summer Long”). Lady Antebellum med sin glattpolerte “Gud-vet-hva-country”. Ikke engang Vince Gill var på høyden i år, med en halvvslapp duett med Daughtry.

Et par lyspunkter var det likevel: George Strait (selv om CMA snart burde slippe til andre veteraner), og duetten med Kenny Chesney og Dave Matthews. Og fremst av alt: hederen og suksessen som Brad Paisley nå opplever etter årelang, fantastisk innsats, bærer håp om at vi også i åra framover kan kose oss med Country til frokost, middag og kvelds…